Det kan ikke være enkelt å være deg etter dagens artikkel

Slik starter en epost 29.04.2016 skrevet av Kristian Kahrs. Eposten var stilet til lederen personlig, med blindkopi til sin samarbeidspartner journalist Simen Sætre. Kristian Kahrs frydet seg over å ha rammet partilederen som ble valgt med overveldene majoritet av ett Landsmøte. Kahrs hadde tapt valget som motkandidat, og gjort til latter. Det tålte han ikke.

Der Kahrs hadde innstilt seg selv som partileder kandidat, hadde den valgte partilederen blitt innstilt av sitt fylkeslag mot sin vilje! Derfor er påstanden om at «jukset seg til lederjobben» grunnløs og uten rot i virkeligheten. En partileder søker ikke på en jobb, men innstilles og Landsmøte avgjør valget.

Kristian Kahrs som hadde fremmet eget kandidatur ble gjort til latter, og folk applauderte da han tapte. Årsaken var hans avvikende adferd under Landsmøtet 16-17 april 2016. Til festmiddagen stilte alle med pent antrekk, med unntak av Kahrs. Han entret festmiddagen med Rosenborg trøye og hjemmebrent på lomma. Etter middagen serverte han hjemmebrent i baren på hotellet, men ble oppdaget av barens ansatt som tømte resten av hjemmebrenten i vasken og kastet han ut.

Forut før Landsmøtet ble det oppdaget at han hadde skrevet epost til russiske 2. sekretær Kulikov ved den russiske ambassaden. Han hadde bedt om kaffemøte og fremhevet at han var «lederkandidat og informasjonsleder» i Demokratene i Norge. I Eposten opplyser Kahrs at han er tidligere NATO offiser, og forsvarer serbernes overgrep på Kosovo albanere og andre minoriteter under den Jugoslaviske borgerkrigen. Eposten ble sendt som en offisiell epost fra epost server til Demokratene i Norge.

Kristian Kahrs hadde mye samvær med flere i Oslo Fylkeslag. Han bodde hjemme hos partifeller over lengre perioder, hvor han fikk mat og drikke. Kahrs betalte aldri for seg, til tross for at han kunne bo en uke med gratis mat og drikke, og forsyne seg av vertens bar. Han brukte partifellers internett og WIFI løsninger, debatterte på nett for å fremme eget kandidatur. Dette punktet er sentralt for han hevdet at partilederen opptrådte under navnet Fredrik Williamsen. Spørsmålet alle stiller seg er om det faktisk er Kristian Kahrs som er Fredrik Williamsen, og om han også brukte andre falske profiler både før, under og etter Landsmøtet.

Kristian Kahrs fikk IP adresser fra Jan Simonsen, «redaktør» av Frie Ytringer. Spørsmålet som alle burde stille seg, også Jan Simonsen, er om han sendte IP adresser Kahrs selv hadde tilgang til! Ett telefonnummer kan ikke fortelle helt sikkert hvem som faktisk har ringt. Alle anrop fra Per Hansens mobil trenger ikke være gjort av Per Hansen selv. Noen kan ha lånt/tyvlånt telefonen, eller stjålet mobilen eller SIM-kortet.

IP-adresser er mye mindre sikkert. I tillegg til lån og tyvlån av PC, er det også mulig at naboen eller en tilfeldig forbipasserende har «lånt» Hansens trådløse nett. Det eksisterer også et system hvor en større gruppe mennesker systematisk byttelåner IP-adresser for å være mest mulig anonyme. Det er åpenbart at han hadde tilgang på partilederens IP adresser fra hans opphold i hans hjem.

Kristian Kahrs spilte ikke med åpne kort. Han utnyttet grovt gjestfriheten ved å ta opp på bånd samtaler og ikke minst telefonsamtaler. Disse telefonopptakene sendte han rundt til de han mente var hans «allierte», samtidig som han frontet seg selv som lederkandidat og partiets neste leder.

Dette er en person som på det mest ynkelige misbruker mennesker som åpner sine hjem for en som en trodde var partikollega og en venn.

Partilederen hadde «jukset» med sin bakgrunn og bedrevet «CV juks», hevdet Kahrs. Det han unnlot å nevne er at partileder var innstilt av eget fylke mot sin vilje, og valgt av flertallet på landsmøte. Partileder Kim Steinar Kjærner-Strømberg leverte aldri en CV til valgkomiteen, men en 8 linjers beskrivelse av ett 50 år langt liv. For å jukse på en CV må en faktisk ha levert en falsk CV. Det har aldri skjedd.

Kristian Kahrs derimot ringte og tilskrev partilederens arbeidsgiver for å få ut informasjon rett før Landsmøtet 16-17 april 2016. Selvfølgelig opptrer arbeidsgiver profesjonelt og sier at de ikke deler ut informasjon. Formålet med dette var å skade partilederen profesjonelt, og for å påvirke valgresultatet. Kristian Kahrs skulle bli partileder for enhver pris, for det hadde han informert den russiske ambassade om. Han opptrådte derfor identisk med russerne, som forsøkte å påvirke både det amerikanske og franske valget, og benyttet fake news.

Kjernen i saken er en mann som tapte slaget om ledervervet, og ikke tålte det. For Kristian Kahrs fungerer ikke i arbeidslivet, er arbeidsledig og bor på gutterommet hjemme hos mor. Han mislyktes med sine store prosjekter; å bli partileder og inngå allianse med russere og serbere. Fra å være Storting Kahrs ble han Ingenting Kahrs, eller som han uttrykket til partilederen: «Vinner jeg ikke dette må jeg selge pølser på den lokale bensinstasjonen».

Det er som er mest avslørende er hvordan Kristian Kahrs fòrer en journalist som mange oppfatter som sitatfusker. Han sluker Kristian Kahrs påstander. I en passiar på facebook med Simen Sætre klager Kristian Kahrs over at det er vanskelig å «drive med intriger i ett lite drittparti» hvor Simen Sætre svarer; «jeg syns det går greit». Kristian Kahrs har aldri hatt som overordnet mål Demokratene i Norge, kun seg selv. Målet er ikke å fremme endringer til det bedre for nordmenn, men fremme russiske og serbiske interesser i Norge.

Hva vet vi om Kristian Kahrs? Utover å være opptatt av andres «gjøren og laden», er han utdannet journalist med flere arbeidsgivere. Da vi etterlyste hvorfor han ikke jobbet innen sitt fagfelt lenger fikk vi som svar: «Jeg har integritet!». Da begynte varsellampene å ringe. Det han hevdet var at nyhetsmedier og redaktører manglet integritet. En tidligere sjef som debatterte med han på hans egen facebook profil, skrev at han hadde prøvd å snakke til han og sa rett ut at han var mindre begavet.

Dette er mannen som ikke tålte valgnederlaget, splittet ett parti, for så å initierte politisk kupp. Kahrs har skrevet seg inn i historien ved å være delaktig i politisk kupp, stadfestet av norsk forvaltning. Sist gang det skjedde politisk kupp i Norge var under andre verdenskrig da Quisling tok makten.

Vi anbefaler derfor ingen å stemme på ett parti som er tuftet på kupp.